Lars Walløe og sjøpattedyrforskning

Tre begivenheter som fant sted i 1980-årene, medførte at Lars Walløe har utviklet seg til å bli regjeringens fremste vitenskapelige rådgiver i sjøpattedyrspørsmål:

For det første var det i 1986-87 enorme invasjoner av Grønlandssel langs kysten av Finnmark, hvor over 60.000 dyr ble fanget i fiskeredskap med store økonomiske konsekvenser for kystbefolkningen, uten at årsakene til invasjonene var kjent.

For det andre besluttet den internasjonale hvalfangstkommisjonen i 1986 å klassifisere vågehvalene i norske farvann som "protection stock", med den følge at norsk fangst av vågehval ble stoppet efter 1987-sesongen.

For det tredje oppstod det i 1988 en stor internasjonal kontrovers omkring hvordan norsk selfangst ble gjennomført, et spørsmål som til og med engasjerte kongen av Sverige og til slutt ble utredet av en norsk regjeringsoppnevnt undersøkelseskommisjon.

Disse begivenhetene avdekket stor mangel på kompetanse, og resultatet av dette var at Norges Fiskeriforskningsråd i 1988 nedsatte en planleggingsgruppe med Lars Walløe som formann med det mål å etablere et norsk sjøpattedyrforskningsprogram. Programmet, med et samlet budsjett på over 100 millioner kroner, ble gjennomført fra 1989 til 1994 med Lars Walløe som formann for styringsgruppen.

De vitenskapelige resultatene fra programmet er samlet i boken Whales, seals, fish and man, Elsevier, Amsterdam, 1995, 720 pp. og, i populær form, i boken Sjøpattedyr - om hval og sel i norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, 1989, 240 pp.

Resultatene av forskningsprogrammet medførte blant annet at den vitenskapelige komitéen under den internasjonale hvalfangstkommisjonen, hvor Walløe har vært et fremtredende medlem og leder av den norske delegasjonen fra 1989, godkjente de norske bestandsestimatene med den følge at norsk vågehvalfangst ble gjenopptatt i 1993. Vi har også i "Walløe-perioden" fått en langt bedre innsikt i sjøpattedyrenes økologiske rolle, og dette bidrar i stor grad til en bedre forvaltning av våre fiskerier.